LIVET MED PERSONLIG ASSISTENT (HEELS AND WHEELS)
Hjem Add Om meg Kontakt

0

LIVET MED PERSONLIG ASSISTENT

Jeg tenkte å skrive litt om hvordan det er å ha personlig assistent. Det første du tenker på er sikkert luksus og velstand. Du tenker kanskje også at "åh, det hadde vært deilig å ha en assistent som kunne gjøre alt mulig for meg ". Vel, en gang i tiden tenkte jeg også det. Tiden før jeg ble syk og ble fratatt muligheten til å utføre hverdagslige oppgaver. Nå avhenger jeg av hjelp for å bo selvstendig. Når man har visse former for handikap, vil man ofte ha utfordringer med å bo selvstendig. Et hushold krever at man kan vaske, handle inn mat, lage mat og utføre oppgaver som krever litt fysisk anstrengelse. Jeg har ikke mulighet til å utføre disse tingene. Det ble derfor avgjørende for meg å få innvilget personlig assistent, slik at jeg kunne flytte for meg selv. I 2010 kjøpte jeg min første leilighet. Jeg skulle flytte fra barndomshjemmet og var i ferd med å entre en helt ny verden.

Jeg kan bo selvstendig fordi jeg har personlig assistent.

Det å få et vedtak på BPA (Brukerstyrt Personlig Assistent) var, som mye annet i helse- og omsorgssektoren, en svært krevende prosess. I fem år, tiden før jeg fikk BPA, levde jeg et svært uforutsigbart liv med hjelp fra både hjemmehjelpsordning og hjemmesykepleie. På denne tiden var jeg 20-25 år og følte at livet mitt var en enorm kontrast til jevnaldrende. Det var mildt sagt ikke en ideell situasjon for en ung jente. Når jeg tenker etter burde verken en 20 åring eller en 90 åring leve i slike uforutsigbare og uverdige forhold. Personlig assistent ble et mye bedre alternativ for meg. Jeg ønsker ikke å fokusere på det negative rundt det å få innvilget BPA- ordningen i dette innlegget. Det er ingen tvil om at jeg bærer på mye bitterhet knyttet til helsevesenet og omsorgstjenestene i Norge. Men i dag er jeg fornøyd med tilbudet jeg har i hjemmet mitt og jeg ønsker å fokusere på nuet og fremtiden.

Jeg har fått ansatt to assistenter som deler en stilling på et gitt antall timer. Kommunen bevilger et visst timeantall som blir nøye vurdert av et team. Dette er en omfattende prosess. Timene er beregnet ut ifra behov. Det er ofte mangelen på disse timene det kjeftes og smelles om i media. Jeg har fått et timeantall som for øyeblikket passer bra for min situasjon. Assistentene mine skal representere mine armer og ben. Damene som er ansatt hos meg utfører mange forskjellige oppgaver. Alt fra matlaging til kjevling av pepperkakedeig. Det krever et godt samarbeid, åpenhet og god kommunikasjon, for å oppnå en god BPA-ordning. Assistentene får se meg i de mest sårbare øyeblikk. Kanskje også de øyeblikkene hvor jeg gjerne skulle ha vært helt alene. Men assistentene og jeg deler også fine stunder. En assistent blir ofte som "flua på veggen". Relasjonen mellom en bruker og assistent blir nær, men er samtidig profesjonell. Jeg er veldig glad i de to damene som hjelper meg og kunne ikke få rost dem nok. Ofte tenker jeg på hvor vanskelig det faktisk må være å skulle "invadere" en persons hjem og privatliv. Assistentjobb er ikke en jobb for alle, og det står stor respekt av de som velger å jobbe i dette feltet.

Assistentene lager for eksempel middag og handler mat.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg bor i Norge hvor vi har et slikt hjelpetilbud. Assistentordningen er ikke en selvfølge i andre land. Jeg orker ikke tanken på hva jeg skulle gjort uten tilbudet. Men det er klart at jeg er svært frustrert over at jeg lever et liv hvor jeg avhenger av andre. Jeg føler meg alt annet enn heldig som er handikappet og syk i en alder av 27 år. Jeg lever ikke et liv som en jente i min alder burde.  Jeg bindes også opp i en ordning som krever mye av meg. Min rolle  kalles "arbeidsleder". Jeg har mye ansvar som arbeidsleder og må følge samme regelverk som på en normal arbeidsplass. Kommunen er øverste ledd i ordningen, naturligvis. Likevel har jeg mye ansvar for arbeidsforholdene hjemme hos meg. Jeg føler ofte at ordningen er som en jobb. En jobb hvor jeg hver dag er syk. En jobb hvor jeg ikke kan sykemelde meg. Jeg kan ikke ta fri for ofte, fordi jeg avhenger av hjelp. Hjelpen trenger jeg like mye i hverdagen som i sommerferien og juleferien. Kommunen må varsles dersom jeg skal reise bort, fordi mitt hjem er tross alt en arbeidsplass. Jeg kan med andre ord ikke dra på spontane turer. Ferie, er selvfølgelig deilig, men også slitsomt. I mange tilfeller får jeg hjelp fra familien min når det er ferie, enten jeg ferierer i innland eller utland. Men det kan også bety at jeg må tilkalle en vikar i de periodene assistentene har ferie. Ferie kan derfor forbindes med en del uvisshet, inntil hjelpesystemet er organisert. Gode vikarer er derfor gull. I løpet av de siste årene har jeg blitt kjent med en del folk, for å si det slik. Situasjonen er med andre ord kompleks.  I perioder føles det hele veldig frustrerende, men samtidig er det en enorm ressurs. Assistentene mine bidrar til at jeg får et så selvstendig liv som mulig. Jeg blir avlastet og kan bruke overskuddet mitt til positive ting. Jeg drømmer selvfølgelig om å bli mer selvstendig, og tro det eller ei så drømmer jeg om å kunne gjøre de såkalte "kjedelige" oppgavene i et hjem. Medisiner for sykdommen min er under utvikling og jeg har håp for fremtiden. Jeg er takknemlig for det som fungerer, her og nå. Det er tross alt i nuet man lever.

Assistentene hjelper til med å gå tur med hunden min, eller kjører oss til dyrlegen.


 

Jeg tenkte å dele utdrag fra min hverdag med BPA i tiden fremover, og jeg håper at du ønsker å følge med.

Ine

Heels and Wheels





  • Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta
    Ine Vedeld

    Bloggen er skrevet fra et rullende og gående perspektiv. Med på laget har jeg min lille hund, Cliff. Sammen ønsker vi å inspirere og motivere. Målet vårt er å opplyse om "annerledesheter", helse og politikk innen helse/omsorg. Les mer om min historie i menyen - "om meg".
    Ine


    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta