HEELS AND WHEELS - Av Ine Vedeld
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Har du noen gang tenkt på hvordan det hadde vært å utebli fra den arenaen som er vanlig for nesten alle barn og unge? Grunnskolen.  På et tidspunkt i livet har du i alle fall tenkt at det ville vært deilig å være hjemme fra skolen et par dager. Vi alle har vel det? Selv jeg tenkte det da jeg var barn. Men det var før jeg opplevde å bli fratatt muligheten til en normal skolegang. Mitt skolefravær ble såpass alvorlig at jeg måtte motta hjemmeundervisning.Tro meg, det var ikke deilig å være  hjemme fra skolen. Men det var deilig å få tilbake muligheten til å lære gjennom hjemmeskole.

Jeg har alltid vært ivrig etter å lære nye ting. Skolen var et positivt sted for meg.  Dessverre endret dette seg rundt år 2000. På det tidspunktet var jeg 10 år og helsen min begynte å skrante. Skolen ble et mareritt. Fraværet mitt økte og jeg falt ut av undervisningen. Det føltes forferdelig å miste så mye kunnskap og sosial omgang. Jeg presset meg gjennom to år med mangelfullt oppmøte på skolen, før jeg og familien måtte finne en løsning. Jeg kan huske en morgen i 2002 da læreren kom hjem til meg for første gang. Denne morgenen ble jeg introdusert til  et begrep jeg skulle få høre i mange år fremover "kunnskapshuller". Årene som lå foran meg skulle vies til å fylle igjen disse hullene. Hvordan skulle jeg klare det når jeg ikke maktet fysisk å være på skolen?

Jeg var sta nok til å begynne på ungdomsskolen. Det var naturligvis en brå overgang mellom barne- og ungdomsskolen. Allerede første dagen måtte jeg gå hjem etter to timer. Jeg kom hjem med en stappfull timeplan og en kropp som var tom for energi. Hjernen min ville så gjerne lære, men kroppen min hylte av smerte. Familien min visste at det ikke kunne fortsette slik, men de visste også at det ikke er bare-bare å slutte på skolen. Jeg ville gå glipp av veldig mye. Ikke bare undervisning, men også sosiale "ting" som ungdom trenger for å utvikle seg. Men etter måneder med totalt uteblivelse, måtte jeg ta steget. Jeg måtte få innvilget hjemmeundervisning. Det var faktisk ikke et vanskelig valg å ta, fordi  jeg hadde ingen alternativer. Kunnskap, var og er, noe av det viktigste i livet i mine øyne. Men den sosiale delen av meg var i sorg. Jeg var redd for å bli glemt av vennene mine.

 

Jeg var redd for å bli stemplet som dum, fordi jeg hadde mistet mye kunnskap. Men jeg var også redd for å bli glemt av vennene mine.

 


 

Familien min opplevde selvfølgelig å måtte krige seg gjennom skolesystemets hjelpeapparat, akkurat som de fleste andre hjelpeinstanser i Norge.  Skolen ønsket ikke å tilby meg tilrettelagt undervisning. Det krevde for mange ressurser. Jeg har aldri tvilt på at det var ressurskrevende, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet for all den tiden de måtte bruke på meg og mine utfordringer, men jeg har heller aldri tvilt på at et barn har krav på skolegang. Hjemmeundervisningen ble til slutt innvilget og jeg startet med daglige økter med 15 minutters undervisning. Jeg måtte venne meg til å  skulle lære igjen. Hodet mitt måtte lære seg måter å huske pensum på, samtidig jeg gikk gjennom medisineringer, sykehusinnleggelser og stress knyttet til uvissheten som fulgte med sykdommen. Lærerne og jeg måtte finne smarte rutiner og effektive undervisningsmetoder. Undervisningen foregikk muntlig, eller ved hjelp av sekretærhjelp,  ettersom jeg ikke kan skrive særlig mye for hånd. Øktene ble gradvis utvidet til en time, og jeg klarte å komme meg gjennom mye pensum. Skolen ble min hovedprioritet. Jeg hadde ikke nok krefter til å kombinere skole med andre ting. Livet mitt kretset rundt skole. Selv om jeg har levd et svært isolert liv i perioder, ble flere av vennene mine værende i livet mitt. Det er de vennene man vil ta vare på.

Undervisningen skapte mening i livet mitt og gjorde at jeg holdt meg psykisk sterk i en svært utfordrende tid. Jeg klarte å finne tilbake til den jenta som elsket å lære. Skoletiden var noe jeg gledet meg til, igjen. Det var faktisk ikke mange økter jeg avlyste i løpet av de 6 årene jeg hadde hjemmeskole. Tro det eller ei, jeg klarte å innhente veldig mye kunnskap og jeg presterte i å tette igjen mange av de forbanna "kunnskapshullene". Jeg fullførte grunnskolen med generell studiekompetanse, et år på overtid, og med gode karakterer. Jeg er veldig stolt av meg selv. 

Det var ikke lett, men det var mulig!

Ine

  • 2

    I 2010 skrev jeg et innlegg som ble lest av svært mange mennesker. Jeg skrev om min opplevelse da jeg deltok på en tragisk brannøvelse ved en norsk høgskole. På den tiden studerte jeg ved denne skolen. Jeg satt, som hvilken som helst student, i et auditorium da brannalarmen gikk. Rullestolen min stod parkert utenfor klasserommet. Jeg hadde satt meg på en av de nederste radene når brannalarmen gikk.  Vi ble opplyst om at det som utartet seg var en brannøvelse. Folk begynte å gå rolig mot utgangen. Jeg hadde faktisk sett for meg dette scenariet i hodet allerede. Hjertet mitt begynte å slå fort, fordi jeg ante hva som kom til å skje. Når man er handikappet så bekymrer man seg muligens mer enn en funksjonsfrisk person. Tankene og bekymringene, jeg allerede hadde opparbeidet meg i hodet, stemte. Ingen hadde tenkt på hvordan jeg skulle komme meg ut av bygget. Heisene var avslått og det var langt å gå til nærmeste utgang. Læreren ba meg vente i klasserommet og forsvant fort sammen med resten av klassen. Imens mine medstudenter ble evakuert, ble jeg sittende utenfor auditoriet sammen med en venninne. Jeg ble rett og slett uvel ved tanken på at hele bygget skulle tømmes og jeg skulle sitte igjen alene. Det føltes virkelig ikke bra. Jeg følte meg ikke akkurat så veldig verdifull og jeg antok at jeg ville brenne inne ved en brann.

     

    "Jeg antok at jeg ville brenne inne ved en brann"

     

    Det skal sies at jeg har ben som makter å flytte meg. Jeg kan gå visse strekninger. Ved en brann hadde jeg vært i stand til å bevege meg ned en trapp. Noen dager kan jeg gå mer enn andre dager. Men forelesningen fant sted i et rom som lå langt unna nødutganger. Rommet var omringet av korridorer, trapper, broer og heiser som var avslått under øvelsen. Jeg valgte til slutt å gå sakte ut av bygningen ved hjelp av en venninne. Det var ingen tvil om at jeg ville brent inne dersom ingen hadde båret meg ut ved en reell brann. I mitt tempo hadde vi rukket å oppleve neste istid.

    I ettertid har jeg jobbet på arkitektkontor. Jeg har i den forbindelse blitt kjent med en rekke byggtekniske regler. I dag vet jeg at det skjuler seg hemmeligheter i svært mange bygg som kan ha fatale konsekvenser for mennesker med nedsatt funksjonsevne, eller mennesker som er på feil sted til feil tid. Dette skal jeg utdype nå. Bak de elegante elektriske heisdørene, gjemmer det seg en katastrofal hemmelighet. En hemmelighet som hysjes ned. Hemmeligheten fører til at menneskeliv går tapt.

    Saken er den at dersom jeg skulle befinne meg i en heis ved en brann, vil heisen stoppe. Med andre ord så vil jeg brenne i hjel inne i heisen. Det vil hvilken som helst annen funksjonsfrisk person også, som befinner seg på feil sted til feil tid.  Med mindre du er James Bond og krabber ut i heissjakten, så lider du samme skjebne som meg og nasjonens rullestolbrukere. Rullestolbrukere kan ikke basere seg på at en helteskikkelse dukker opp og bærer dem ned trappen. Alle mennesker fortjener å føle seg trygge der de oppholder seg, enten de er hjemme eller på jobb. Ingen skal måtte bekymre seg over hvordan de skal komme seg ut av en bygning ved en krisesituasjon.

    Evakueringsmulighetene ved en brann kan utbedres. Det finnes løsninger som kan spare menneskeliv. Men da må samfunnet starte med å ikke spare på økonomiske midler i en såpass viktig nisje. Samfunnet må opplyses om en uholdbar og uverdig situasjon. I Norge eksisterer det løsninger som kan hjelpe funksjonshemmede i krisesituasjoner som ved en brann. Burde ikke disse installasjonene være påbudt? I Norge har vi kommet svært langt når det kommer til universell utforming. Jeg er ikke en av dem som krever at hver eneste krik og krok i Norge skal utformes fordi jeg, og en lav prosentandel, ikke er funksjonsfriske. Men jeg krever at en huseier har sikkerheten intakt når et bygg enten leies ut til boligformål eller arbeidsplasser. Vi innfører stadig nye regler for bygg. Men når det kommer til å skulle ivareta sikkerheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne, da uteblir regelverket?  Blir det ikke ulogisk å montere et alarmsystem som varsler mennesker om brann, men ikke la de funksjonshemmede menneskene komme seg ut av bygningen? Er ikke dette å kategorisere og rangere menneskets verdi? Det er ikke bare rullestolbrukere som vil dra nytte av et utbedret evakueringsystem.  Jeg tenker for eksempel også på den nyopererte som ikke kommer seg raskt ned en trapp, den høygravide som ikke kan løpe, eller din bestefar og bestemor som ikke er i stand til å gå ned tre etasjer.

    Enten et menneske ruller eller går, skal et individ ha muligheten til å komme seg ut av en bygning. I nær fremtid håper jeg på å se en forbedring på dette området. Jeg har nylig kjøpt meg ny bolig. Takk og pris en den er i første etasje.

    "Alle mennesker fortjener å føle seg trygge der de oppholder seg"


     

    Del gjerne innlegget videre!

    Ine Vedeld

    Heels and Wheels
  • Ine Vedeld

    Bloggen er skrevet fra et rullende og gående perspektiv. Med på laget har jeg min lille hund, Cliff. Sammen ønsker vi å inspirere og motivere. Målet vårt er å opplyse om "annerledesheter", helse og politikk innen helse/omsorg. Les mer om min historie i menyen - "om meg".
    Ine


    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta