HEELS AND WHEELS - Av Ine Vedeld hits
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Jeg kunne løpe en gang, jeg også. Løpe fort. Jeg var svaret på guttejenta som hadde fritiden fylt opp med idrett. Den jenta som var litt småfrekk, glad, tøff og lagspiller på guttelaget i fotball. Jeg levde for fysisk aktivitet. Jeg ble lykkelig av å svette, sparke og kaste ball, skrape opp knærne på asfalten, stå på ski og snowboard. Utmattelse og smerte var noe jeg forbant med de dagene som hadde blitt utrettet til det fulle, med masse fysisk anstrengelse. Et liv tilbrakt i innenfor husets fire vegger var utenkelig for meg. Jeg var totalt uvitende om hva som faktisk kan ramme et hvert menneske. Nemlig sykdom.

Et barn skal ha det bekymringsfritt i barndommen. Mitt liv var perfekt og bekymringsfritt, inntil jeg selv ble rammet. Jeg ble syk. De bekymringsfrie årene var over. Tenårene mine skulle fylles med utfordringer som selv voksne ville hatt store problemer med å håndtere. Jeg ble derfor veldig fort voksen til sinns. Lek og moro ble erstattet med alvor, forpliktelser og alt som sykdom fører med seg. Men,- kom jeg meg gjennom denne fasen av livet mitt? Ja! Det velger jeg å fokusere på. Jeg velger også å fokusere på hvordan jeg kom meg gjennom det, slik at jeg kan anvende og utvikle teknikkene videre i livet mitt. Så, hvordan håndterte jeg det?

 

 Jeg er fortsatt en sporty person til sinns. Joggeskoene vekker en god følelse i meg, selv om jeg ikke kan gå langt eller jogge.

 


Jeg var 8 år da jeg ble introdusert til en verden som var en ekstrem kontrast til den livsstilen jeg hadde levd. Jeg tviholdt på lidenskapene mine i tre år før jeg måtte begynne å gi slipp på dem. Det føltes forferdelig feil å gi opp et aktivt liv i en alder av 11 år. Jeg spurte meg selv ofte om jeg hadde forsøkt å presse meg selv nok? Var jeg en pingle? Men til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg var ingen pingle. Jeg var alt annet enn det. Omsider måtte jeg legge fotballskolene, skiene, snowboardet, ridestøvlene, håndballen, skøytene, sykkelen og en rekke annet idrettsutstyr, på hylla. Det er det tøffeste jeg noen sinne har gjort i livet mitt. I 2001 begynte jeg å få problemer med å bevege meg, og jeg måtte snuse på min første rullestol. På tross av at jeg bare var 11 år, forstod jeg at det var noe alvorlig som var i ferd med å overta kroppen min. Dette kom ikke til å gå over med det første. Jeg ønsket å være realistisk når jeg forholdt meg til situasjonen. Selv om jeg i aller høyeste grad våget å håpe at livet ville bli bedre, var det ubeskrivelig vanskelig å tenke på et eventuelt comeback på idrettsarenaen. Det føltes så uoppnåelig når helsen stadig var nedadgående. Kroppen min stivnet og ble sår. Smertene, jeg opplevde å utvikle av de minste bevegelser, var uholdbare. Fysisk aktivitet, som jeg en gang elsket over alt på jord, hadde blitt min fiende. Jenta som hadde vært den tøffe guttejenta, var blitt som en gammel skjør dame. Men jeg var jo så ung.  Utrolig nok så håndterte jeg omstillingen bra. Jeg klarte å skape nye lidenskaper, interesser og positive øyeblikk. Jeg klarte også å sette meg nye mål i livet,- og nå dem.

I årene som fulgte ble jeg fratatt enda flere av livets "selvsagte" gjøremål. De hverdagslige tingene. De tingene som de aller fleste tar for gitt. Simple gjøremål ble en kamp for meg. Jeg måtte omprogrammere hodet mitt. Samtidig måtte jeg ikke miste for mye av meg selv. Den balansen ble veldig viktig for meg.  Du opplever nemlig  et slags rollebytte når du står ovenfor en slik utfordring som jeg gjorde.  Du trer inn i en ny og fremmed rolle.  I de aller fleste tilfeller er denne rollen heldigvis bare midlertidig. Min rolle ble et permanent rollebytte. Men tankemåten er på mange måter den samme, enten du står ovenfor en utfordring når du trener en mandags kveld eller opplever en langvarig krisesituasjon. Du trenger vilje og mot. Men riktig nok i helt forskjellige mengder, under helt forskjellige omstendigheter og menneskelig belastning. Men utgangspunktet er det samme,- nemlig å ha kontroll over egne tanker.  Du må ta kontrollen over tankene dine for å lykkes med en hver ting i livet ditt. Når du opplever motgang er det avgjørende at du klarer å skape et solid tankemønster, proppet med positivitet, viljestyrke og mot. Jeg må bruke nettopp de egenskapene når jeg mangler motivasjon og skal gjennomføre noe jeg forbinder med smerte, eller når jeg ikke føler at jeg har overskudd til å gjennomføre et hverdagslig gjøremål. I veldig mange tilfeller vil en situasjon utarte seg bedre enn forestilt. Men noen ganger velger jeg å tråkke over en grense, enda jeg vet at det vil få store fysiske konsekvenser. Da må jeg både motivere meg selv til å gjennomføre, tenke positivt i gjennomføringsøyeblikket, og forberede meg mentalt på den ekstreme smerten og utmattelsen som venter på meg i etterkant. Når jeg har gjennomført noe og tenker "Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv? "Når skal jeg lære?", er det enda mer avgjørende at jeg klarer å motivere meg selv. Et sterkt tankesett vil fremskynde bedring. Negative tanker vil hindre meg i å progrediere.

Nå har jeg levd med sykdom i ca 17 år. Jeg har integrert sykdommen i min personlighet. Jeg fant ut at det ikke er mulig å leve som to karakterer. Hvor ofte leser du ikke et ukeblad hvor folk sier "sykdommen er ikke meg,- den definerer ikke meg som menneske". Jeg er veldig uenig i akkurat det. Sykdommen min er absolutt en del av meg. Du som menneske er en samlet enhet. Hvis en person ikke tør å slippe sykdommen inn i seg selv, vil vedkommende få utfordringer med å akseptere og forholde seg til situasjonen de er i. Det er min tanke etter mange år i "gamet". Den er ikke nødvendigvis rett, men den er basert på ganske lang erfaring. Sykdommen har formet meg til den person jeg er i dag, både i en positive og negativ retning. Men jeg kan i stor grad påvirke i hvilken retning jeg utvikler meg i. Jeg kan jobbe med meg selv. Det er en livslang oppgave å formes. Når du på et tidspunkt gir fra deg den oppgaven, da er du ikke lenger en enhet. Da eksisterer du i den dimensjonen vi ikke enda vet så mye om, døden. Inntil den tid, så er det ditt eget ansvar å gjøre det beste ut av ditt liv. Det har jeg gjort, og kommer til å fortsette med. Enten det blir rullende eller gående.

 


 

Ine

  • 12

    Hva er en drømmekropp? Jeg har kommet frem til svaret.


    En drømmekropp er en kropp som kan frakte meg fra leiligheten min om morgenen og til jobben. Eller kanskje den hadde fraktet meg til det studiet jeg aldri fikk søkt på? Drømmestudiet som kroppen min var for syk til å ta meg gjennom.

    En drømmekropp har et par armer som klarer å lage middag, handle i butikken og bære mange poser med tunge matvarer hjem. Posene ble aldri båret av meg, og jeg var ikke i stand til å handle i butikken på egenhånd. Middagen ble heller ikke laget av meg. De hverdagslige gjøremålene ble utført av assistenten min. Kroppen min var for svak og smertefull til å utføre det.

    En drømmekropp lar meg få sitte på akkurat den cafeen jeg selv måtte ønske, uten at jeg må vurdere sittekomfort, lyd og rullestoltilgjengelighet. I dag fikk jeg ikke gjennomført det ønskede cafebesøket fordi kroppen min var svak og holdt ikke kroppen min oppe på cafestolen.

    En drømmekropp er en kropp som kan stå på ski i påskefjellet, gå fotturer og inhalere den kalde fjellufta. Mine vakre minner fra påskefjellet har blitt erstattet med minner fra sykehussenga, med oksygen sigende  kaldt inn i neseborene mine, og gul desinfiserings-jod var det nærmeste jeg kom  påskestemning. Kroppen min måtte legges inn på sykehus i påskeferien.

    En drømmekropp er en kropp som er pålitelig og kan legge planer for fremtiden. En fremtid med drømmejobben, venner, kjæreste, familie, hus og barn. Min kropp er syk. Jeg må planlegge en dag av gangen.

    - Drømmekroppen er en kropp som er frisk og fungerer.

    Hva er en drømmekropp for deg?


     

    P.S: Jeg må understreke at dette innlegget er laget spesielt for å skape innblikk i hverdagen til mennesker med sykdom og handikap. Det er ingen tvil om at disse menneskene har mange muligheter, lyspunkter og positivitet i livene sine. Jeg synes også det er viktig å påpeke at jeg faktisk har stor forståelse for at folk ønsker å se bra ut i sin egen utgave av "drømmekroppen". Jeg, som folk flest, ønsker i stor grad å se bra ut og leve i en friskest mulig kropp. Men husk å være glad i den kroppen du har. Tenk fine tanker om deg selv og kroppen din. Det er din unike kropp. Du får bare tildelt en kropp. Ta vare på kroppen din og vær glad hvis den er frisk og fungerer.

    Ine

    Heels and Wheels

  • Ine Vedeld

    Bloggen er skrevet fra et rullende og gående perspektiv. Målet mitt er å opplyse om samfunnets "annerledesheter", inspirere og motivere. Les mer om meg og min historie i menyen.
    Ine


    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta