HEELS AND WHEELS - Av Ine Vedeld
Hjem Add Om meg Kontakt

4

Jeg tror alle har opplevd at den dårlige samvittigheten har slått inn når en vakker solskinnsdag har blitt "kastet bort" innendørs? Sommeren er nå et tilbakelagt kapittel, og noe av det mest positive ved det er at man kan tilbringe tiden inne med god samvittighet. Jeg tør påstå at det er mange som kjenner seg igjen i den tanken. Det er deilig, i alle fall for meg som ufrivillig må hvile mye innendørs, å slippe den jagende følelsen av at jeg burde ha utnyttet været. Hvor mange blogginnlegg og avisartikler har du ikke lest om mennesker som føler seg ensomme og stresset om sommeren, fordi det er et ekstremt sosialt jag i de varmere sommermånedene? Jaget etter å grille, spise jordbær og skrelle reker i idylliske omgivelser i skjærgården. Ikke minst, jaget etter å poste bilder av disse settingene. Det skal sies at jeg elsker å ta bilder, men det er ikke til å unngå at jeg blir stressa når jeg sjekker mobilen fra senga og ser alt jeg burde ha gjort og hvor jeg burde vært. Kanskje er det enda mer stressende for dere som er friske og faktisk kunne ha vært der? Det er ikke nødvendigvis verst å være syk i en slik situasjon, i dagens samfunn hvor "se-og-bli-sett-presset" stadig øker. Dette kan faktisk ramme alle. Den dårlige samvittigheten skaper vi jo selv, og det er ganske latterlig at det har blitt slik? Vi plager jo oss selv! Nå som høsten er her, og vi naturlig tilbringer mer tid inne, kan jeg slappe av og føle meg mer normal. Bildene, av alle de kakaodrikkene og bollespisende menneskene foran peisen, er bilder som illustrerer aktiviteter jeg kan holde følge med. Hurra. Jeg kan rett og slett slappe mer av og kjenne mindre på stresset over hva jeg burde ha gjort. Dette er satt helt på spissen, bare for å understreke det.

 

"Det er ikke nødvendigvis verst å være den syke i denne situasjonen"

 

Høsten er en vakker årstid. Kanskje er det min favorittårstid med tanke på naturfargene, moteplaggene, de snøfri veiene som fortsatt kan anvendes med rullestol (hehe) og den naturlige kosen innendørs. Det skal sies at jeg er født aktiv og elsket friluft og vinter av hele mitt hjerte. Men slik er ikke livet mitt lengre, og derfor nyter jeg høsten så lenge den varer. Snart er det tross alt vinter og det følger med seg en rekke fine, men også veldig stressende elementer. Kanskje ikke bare for meg? Snart er det tid for å stresse med alle skiturene, de fantastiske hytteturene og bildene fra skiløypene som jeg ikke kan holde følge med. Dette er ment som humor blandet med alvor. Men jeg tror faktisk at det er mange friske og raske folk som kan kjenne seg igjen i dette også? Det konstante jaget. Jeg observerer dette fra sidelinja. Med tanke på at jeg faktisk var en del av jaget, en gang i tida, er det enda mer interessant å observere. Faktisk blir det hele ganske komisk, og dermed ikke like bittert for en tidligere vinterelsker og fanget av det store jaget.

 

Høsten er årstid for mye hygge innendørs, noe som er til fordel for meg.

 

Livet er slik at hvis du skal henge deg opp i alt som minner deg om et tap, i mitt tilfelle er det tapet over å ikke kunne delta på det sosiale arenaen, så kan du faktisk prestere i å omdanne ALT til å være et tap. Det er nettopp det som er forferdelig skummelt. Til slutt vil du se ut av vinduet og la regndråpene minne deg om marsvinet ditt som døde i 1998, eller at en hver hvit bil minner deg om x-kjæresten din. Jeg har vennet meg til et liv hvor hverdagen er fylt med ting som minner meg om det livet jeg en gang levde. Det er ikke lenger like bittert og stressende som for noen år siden. Jeg tror at alle mennesker går gjennom hverdagen og blir stresset av spesielle merkedager, høytider, ferier og annet press i hverdagen. Det er ille å være syk, men jeg tror mange friske også sliter med dette. Du må finne deg din måte å takle alt det merkelige som livet fører med seg, enten du er syk eller ikke.  Kjenner du deg igjen?

Ine

 

  • 2

    Jeg kunne løpe en gang, jeg også. Løpe fort. Jeg var svaret på guttejenta som hadde fritiden fylt opp med idrett. Den jenta som var litt småfrekk, glad, tøff og lagspiller på guttelaget i fotball. Jeg levde for fysisk aktivitet. Jeg ble lykkelig av å svette, sparke og kaste ball, skrape opp knærne på asfalten, stå på ski og snowboard. Utmattelse og smerte var noe jeg forbant med en dag som hadde blitt utrettet til det fulle, med masse fysisk anstrengelse. Et liv tilbrakt i innenfor husets fire vegger var utenkelig for meg. Jeg var totalt uvitende om hva som faktisk kan ramme et hvert menneske. Nemlig sykdom. Et barn skal ha det bekymringsfritt i barndommen. Mitt liv var perfekt og bekymringsfritt, inntil jeg selv ble rammet. Jeg ble syk. De bekymringsfrie årene var over. Tenårene mine skulle fylles med utfordringer som selv voksne ville hatt store problemer med å håndtere. Jeg ble derfor veldig fort voksen til sinns. Lek og moro ble erstattet med alvor, forpliktelser og alt som sykdom fører med seg. Men, kom jeg meg gjennom denne fasen av livet mitt? Ja! Det velger jeg å fokusere på. Jeg velger også å fokusere på hvordan jeg kom meg gjennom det, slik at jeg kan anvende og utvikle teknikkene videre i livet mitt. Så, hvordan håndterte jeg det?

     

     Jeg er fortsatt en sporty person til sinns. Joggeskoene vekker en god følelse i meg, selv om jeg ikke kan gå langt eller jogge.



    Jeg var 8 år da jeg ble introdusert til en verden som var en ekstrem kontrast til den livsstilen jeg hadde levd. Jeg tviholdt på lidenskapene mine i tre år før jeg måtte begynne å gi slipp på dem. Det føltes forferdelig feil å gi opp et aktivt liv i en alder av 11 år. Jeg spurte meg selv ofte om jeg hadde forsøkt å presse meg selv nok? Var jeg en pingle? Men til slutt hadde jeg ikke noe valg. Jeg var ingen pingle. Jeg var alt annet enn det. Omsider måtte jeg legge fotballskolene, skiene, snowboardet, ridestøvlene, håndballen, skøytene, sykkelen og en rekke annet idrettsutstyr, på hylla. Det var, og blir, det tøffeste jeg noen sinne har gjort i livet. I 2001 begynte jeg å få problemer med å bevege meg, og jeg måtte snuse på min første rullestol. På tross av at jeg bare var 11 år, forstod jeg at det var noe alvorlig som var i ferd med å overta kroppen min. Dette kom ikke til å gå over med det første. Jeg ønsket å være realistisk når jeg forholdt meg til situasjonen. Selv om jeg i aller høyeste grad våget å håpe at livet ville bli bedre, var det ubeskrivelig vanskelig å tenke på et eventuelt comeback på idrettsarenaen. Det føltes så uoppnåelig når helsen stadig var nedadgående. Kroppen min stivnet og ble sår. Smertene, jeg opplevde å utvikle av de minste bevegelser, var uholdbare. Fysisk aktivitet, som jeg en gang elsket over alt på jord, hadde blitt min fiende. Jenta som hadde vært den tøffe guttejenta, var blitt som en gammel skjør dame. Men jeg var jo så ung.  Utrolig nok så håndterte jeg omstillingen bra. Jeg klarte å skape nye lidenskaper, interesser og positive øyeblikk. Jeg klarte også å sette meg nye mål i livet, og nå dem. Til og med når det stormet som verst. 

    I årene som fulgte ble jeg fratatt enda flere av livets "selvsagte" gjøremål. De hverdagslige tingene, de aller fleste tar for gitt, ble en kamp for meg. Jeg måtte omprogrammere hodet mitt. Samtidig måtte jeg ikke miste for mye av meg selv. Den balansen ble veldig viktig for meg.  Du opplever nemlig  et slags rollebytte når du står ovenfor en slik utfordring som jeg gjorde.  Du trer inn i en ny og fremmed rolle.  I de aller fleste tilfeller er denne rollen heldigvis bare midlertidig. Min rolle ble et permanent rollebytte. Men tankemåten er på mange måter den samme, enten du står ovenfor en utfordring når du trener en mandags kveld eller opplever en langvarig krisesituasjon. Du trenger vilje og mot. Men riktig nok i helt forskjellige mengder, under helt forskjellige omstendigheter og menneskelig belastning. Men utgangspunktet er det samme, nemlig å ha kontroll over egne tanker.  Du må ta kontrollen over tankene dine for å lykkes med en hver ting i livet ditt. Når du opplever motgang er det avgjørende at du klarer å skape et solid tankemønster, proppet med positivitet, viljestyrke og mot. Jeg må bruke nettopp de egenskapene når jeg mangler motivasjon og skal gjennomføre noe jeg forbinder med smerte, eller når jeg ikke føler at jeg har overskudd til å gjennomføre et hverdagslig gjøremål. I veldig mange tilfeller vil en situasjon utarte seg bedre enn forestilt. Men noen ganger velger jeg å tråkke over en grense, enda jeg vet at det vil få store fysiske konsekvenser. Da må jeg både motivere meg selv til å gjennomføre, tenke positivt i gjennomføringsøyeblikket, og forberede meg mentalt på den ekstreme smerten og utmattelsen som venter på meg i etterkant. Når jeg har gjennomført og tenker "hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?Når skal jeg lære?", er det enda mer avgjørende at jeg klarer å motivere meg selv. Et sterkt tankesett vil fremskynde bedring. Negative tanker vil hindre meg i å progrediere.

    Nå har jeg levd med sykdom i 17 år. Jeg har integrert sykdommen i min personlighet. Jeg fant ut at det ikke er mulig å leve som to karakterer. Hvor ofte leser du ikke et ukeblad hvor folk sier "sykdommen er ikke meg,- den definerer ikke meg som menneske". Jeg er veldig uenig i akkurat det. Sykdommen min er absolutt en del av meg. Du som menneske er en samlet enhet. Hvis en person ikke tør å slippe sykdommen inn i seg selv, vil vedkommende få utfordringer med å akseptere og forholde seg til situasjonen de er i. Det er min tanke etter mange år i "gamet". Den er ikke nødvendigvis rett, men den er basert på ganske lang erfaring. Sykdommen har formet meg til den person jeg er i dag, både i en positive og negativ retning. Men jeg kan i stor grad påvirke i hvilken retning jeg utvikler meg i. Jeg kan jobbe med meg selv. Det er en livslang oppgave å formes. Når du på et tidspunkt gir fra deg den oppgaven, da er du ikke lenger en enhet. Da eksisterer du i den dimensjonen vi ikke enda vet så mye om, døden. Inntil den tid, så er det ditt eget ansvar å gjøre det beste ut av ditt liv. Det har jeg gjort, og kommer til å fortsette med. Enten det blir rullende eller gående.

    Jeg mener at du formes av alt rundt deg. Cliff , for eksempel, har formet meg til et bedre menneske. Han hjelper meg masse med å takle sykdommen min.


     

    Les også "hvordan jeg taklet krisen".

    Ine

  • 2

    Jeg har fått min første elektriske rullestol, noe som er like merkelig for meg som det hadde vært for deg. Etter femten år var jeg altså endelig klar for å "ta steget". Det tok sin tid å akseptere at jeg trengte elektrisk rullestol. En elektrisk rullestol føles nemlig veldig mye verre enn en manuell rullestol. Sykdomsfokus-barometeret sprenges i forhold til en litt mer diskret rullestol.  I mange år har jeg tenkt at jeg ville bli friskere i fremtiden og dermed slippe å ha en el-stol i mitt nærvær. Jeg har også tenkt for mye på hva andre vil tenke. Mitt handikap er jo nokså usynlig. Men jeg har nådd et punkt hvor at jeg innser at jeg må ha det bra i nuet. Jeg må blokkere ut forstyrrende tanker og sette livskvalitet i fokus. Uansett om jeg skulle bli bedre, eller ikke, må jeg gjøre det aller beste ut av tiden her og nå. Det beste for meg er å kunne komme meg ut og delta på de tingene jeg kan. Jeg har gått glipp av mye fordi jeg har vegret meg for å ta i bruk doningen på bildet under. Er den virkelig så ille? Jeg synes egentlig ikke det! På forsommeren studerte jeg ulike rullestolmodeller, for å finne en jeg falt for. Nesten litt som nettdating, eller hva? Jeg matchet altså med den på bildet under. Rullestolen på bildet heter "e-throne" hvis noen skulle lure. 

    Hvis du er i en situasjon hvor du vegrer deg for "å ta steget" mot en elektrisk rullestol, så sier jeg "do it"! Du vil trenge tid til å fordøye situasjonen. Men er det virkelig nødvendig å lage så mye dramatikk ut av situasjonen, slik som jeg gjorde? En rullestol er bare en rullestol. Det er ikke symbolet på tap, slik jeg så på det i mange år. Man lever en gang. Hvis det er en rullestol som skal til for at du skal få et bedre liv, "go for it". Lev!  Rullestolen er skummel, men den har virkelig "boostet" min selvtillit. Selvtillit er jo en fin og attraktiv egenskap, eller hva? Ta en titt på bildene under. Bildet av meg i rullestolen er helt spesielt, fordi det er det aller første bildet som eksisterer av meg i el-rullestol. Femten år med tanker førte omsider til akseptasjon. Men Ikke gjør som meg da, please. Bruk litt kortere tid på å akseptere din egen sitiasjon. Likevel synes jeg faktisk at jeg fortjener en liten applaus!

     

    Rullestolen har gitt meg god selvtillit.

     

     

    Det er viktig for meg å se fin ut. Kanskje veier det opp for rullestolens skumle utseende?

     


     

    Ine

     

    Heels and Wheels
  • 2

    I 2004 ble jeg introdusert til M.E diagnosen. På den tiden var det en enorm lettelse å få en diagnose. Jeg hadde allerede vært syk i 6 år av mitt 14 år lange (korte) liv. Symptomene mine var forenelige med M.E, i følge en viss professor tilhørende et stort Norsk sykehus. Familien min og jeg begynte å sette oss inn i mulighetene jeg hadde for bedring. Vi var lykkelige uvitende om hva som ventet oss. Raskt ble vi introdusert til de få behandlingsalternativene jeg hadde. Det tok ikke lang tid før vi forstod at mulighetene var tilnærmet null, og at diagnosen ble ansett som en psykisk sykdom. Vi følte at det var noe som ikke stemte. Jeg, Ine, var ikke psykisk syk. Min sykdom var høyst fysisk. Jeg hadde vært en aktiv og sprudlede idrettsjente som gradvis hadde endt opp i rullestol, med nedsatt muskelkraft og nervesmerter. Jeg hadde aldri slitt psykisk. I en årrekke hadde jeg og foreldrene mine søkt etter svar. Jeg hadde vært gjennom utredninger som ga noen svar, men trådene samlet seg aldri. Legene konkluderte derfor med M.E og psykosomatisk sykdom. Likevel viste prøvesvarene mine verdier som var uvanlige, i den sjeldne gata. Ingen forstod hva de skulle gjøre med meg. Jeg følte at M.E diagnosen ble stilt, for å bli kvitt meg og frigjøre kapasitet på sykehusavdelingen. Min situasjon ble gitt opp, gjentatte ganger. På tross av at jeg hadde prøvesvar som indikerte sykdom. Derfor var det høyst merkelig at en lege, plutselig, kunne samle alle trådene og konstatere M.E. Legen berørte knapt kroppen min og kastet et lite blikk på journalen min. Likevel var det svart på hvitt, M.E. Foreldrene mine reddet meg heldigvis fra den dystre skjebnen med M.E og sørget for at utredningen fortsatte.



    Vi kunne ikke slå oss til to med M.E diagnosen. Vi tok fat på nye runder i verdenen av prøver og sykehusinnleggelser. Årene gikk. Vi maste og vi klagde. Men det var slik vi nådde frem. Takk og pris for at vi holdt motet oppe. Jeg ble stadig dårligere fysisk, og jeg ble ikke akkurat bedre av uvitenheten, stresset og et tosifret antall år til utredning. Helsevesenet er strekt preget av venting. Legene ville gjøre en god jobb, men ble hindret av ineffektivitet. Jeg må påpeke at jeg har mistet mange år av livet mitt på å bli mistrodd av helsevesenet, og jeg har levd et ungdomsliv i påvente av prøvesvar. Bitterheten jeg føler er stor. Med årenes løp møtte jeg mange vemmelige mennesker i helsevesenet. Men jeg har også møtt fantastisk helsepersonell. Omsider ble jeg omringet av de legene og menneskene som forstod situasjonen min. Jeg følte meg ikke lenger som en forbanna idiot når jeg var innlagt på sykehus. Jeg ble tatt på alvor. Prøvene mine ble analysert grundig. Prøvene viste til slutt at jeg hadde en alvorlig sykdom. En veldig sjelden sykdom. En nevrologisk muskelsykdom som kan påvises ved Norske sykehus. Ikke minst, og kanskje viktigst av alt, den kan behandles.

    Hvor vil jeg med denne teksten? Jo, jeg ønsker å fremme det faktum at MANGE mennesker har fått diagnosen M.E og har slått seg til ro med det. Mange unge mennesker. Diagnosen blir stilt alt for ofte uten å utelukke andre alvorlige sykdommer. Norge kan opprette så mange M.E sentre de bare vil, men ikke stille med de prøvene og utstyret som er nødvendig for å utelukke enkelte sykdommer.  Det er rett og slett smertefullt å tenke på at mange av de M.E diagnostiserte har akseptert denne diagnosen. Hvor mange av de M.E syke har andre alvorlige sykdommer? Sykdommer som kan behandles! Sannsynligheten er stor for at disse syke menneskene ikke orker å "sloss" seg gjennom det byråkratiske helsevesenet. Ikke alle har pårørende som kan ta telefoner, sitte i møter, følge deg til legen og skrive brev. Uten mamma og pappa som mine støttespillere tror jeg sannelig at mitt liv hadde hengt i en tynn tråd.

    I dag har jeg fått konstatert nevrologisk muskelsykdom. Det er riktig nok en sjelden sykdom som er vanskelig å påvise. Men hvor sjelden hadde den vært dersom utredningssystemet i Norge hadde vært annerledes og bedre tilpasset mennesker i gråsonene, som M.E- syke?  Jeg orker ikke å tenke på hvordan livet mitt hadde utviklet seg dersom jeg hadde slått meg til ro med M.E diagnosen. Norge har et helsevesen i toppklasse. Men sykehusene trenger ressursene til å anvende den høye kompetansen. Jeg mener at det koster mer å la tusenvis av unge mennesker ligge hjemme i årevis, enn å bevilge midler til bedre utredning av M.E- syke!


     

    Takk for meg

    Ine

    Heels and Wheels
  • 10

    Hver eneste dag later jeg som om jeg er frisk. Bildene jeg legger ut på bloggen er som tatt ut av livet til en person jeg ikke kjenner. Mange av innleggene på bloggen er illustrert med bilder av en jente som ser frisk ut. Hun fremstiller seg selv som hun er glad, uthvilt, smertefri og lever et lykkelig liv. Sannheten er at den jenta lever et liv som er motsatt av det. Hvorfor fremstiller jeg meg selv på den måten når sannheten er at jeg lever et helt annet liv bak kamera? Jeg skal forklare hvorfor.

    En tilsynelatende frisk og rask Ine.

    "Har du blitt bedre" eller "Vil du bli med på seminar i helgen", er setninger jeg har fått høre etter at jeg reåpnet bloggen og begynte å poste bilder av meg selv igjen. Det er ingen ting som er hyggeligere enn å få sosiale tilbud og ønsker om bedring. Men det vekker dessverre også ubehagelige følelser Nei, jeg har ikke blitt bedre. Nei, jeg er ikke i stand til å være med på seminar. Jeg er for syk, dessverre. Noen dager orker jeg ikke å hente posten eller smøre en brødskive. Likevel ser jeg ikke alltid syk ut, og det fører til forvirring blant utenforstående. Dette har ofte fått meg til å føle at jeg ikke kan være meg selv. Den Ine jeg ønsker å være, blir misforstått. Jeg ønsker å se frisk ut og sende ut positive signaler. I mine øyne er jeg en jente som dessverre er rammet av sykdom, men som  likevel bruker krefter på å ta vare på utseendet. I samfunnets øyne er en syk person et menneske som har synlige "feil og mangler". Når jeg poster bilder, som viser en velstelt og tilsynelatende glad Ine, antar folk at jeg har blitt friskere og er klar for å leve livet igjen. Jeg lever livet mitt, og forsøker å gjøre det beste ut av hver dag, men jeg lever på en helt annen måte enn friske mennesker.

     

    Dette er en stor del av min hverdag. Hvile, medisiner, smerter og svakhet i muskulatur.

     


     

     I 2010 la jeg ned bloggen min. I 2014 slettet jeg Facebook og trappet ned på andre sosiale medier. Hvorfor? Fordi det var smertefullt å bli misforstått. Ikke minst var det ille å se hva jeg gikk glipp av gjennom sosiale medier. Jeg orket ikke å fortsette dobbeltlivet. Jeg ble nesten daglig konfrontert av mennesker som ikke forstod at jeg er syk. Utenforstående dannet seg et inntrykk av mitt liv, basert på bildene fra sosiale medier. Samtalene, hvor jeg måtte forklare og forsvare min egen situasjon, ble mange og slitsomme. Jeg følte meg som tidenes hypokonder når jeg var pyntet, og så ut som friskheten selv, og samtaleemnene om helsen min ble brakt opp. Jeg kunne se at menneskene ikke forstod seg på noe av det jeg forsøkte å forklare. Lite visste de at jeg hadde store smerter der jeg satt, at jeg hadde hvilt i en uke før den aktuelle settingen, og hadde poppet piller for å kunne delta.   Ingen visste heller at jeg lå langflat i et mørkt rom i dagevis etter sosialiseringen. Dette er umulig for en utenforstående å skjønne. Men slik er livet som kroniker.

     Det å være konisk syk betyr at du har en livsvarig sykdom som ikke forsvinner. Kronikeren kan oppleve dårligere og bedre perioder. En god periode kan være et resultat av mindre stress, medisiner som fungerer, ferie, motivasjon og andre positive faktorer. Dårlig perioder kan være uforklarlig, eller påvirkes for eksempel av sykehusopphold, transport, vær, bivirkninger av medisiner, psykiske påkjenninger og psykisk helse. I mitt tilfelle lever jeg med flere sykdommer som det er vanskelig å behandle, på grunn av sjeldenhet. Dermed står jeg i perioder på "stedet hvil". Dette har vært vanskelig for meg å forholde meg til og umulig for utenforstående å sette seg inn i. Men det er to ting som har blitt bedre. Min selvfølelse og selvtillit. Jeg bryr meg ikke lenger like mye om hva andre tenker. Jeg forventer ikke at andre skal forstå situasjonen jeg befinner meg i helsemessig.  Kun flua på veggen forstår.

    Så, hvorfor legger jeg ut disse "friske" bildene som fører til misforståelser? Jeg ønsker å fremstå som en positiv, motivert og ressurssterk person. Ingen ønsker å lese bloggen til en negativ og uinspirerende person, eller være venn med et menneske som har mistet livsgnisten? Min største motivasjon, for å bekjempe dårlige tanker, har vært å ta vare på utseendet mitt. I perioder er jeg ikke i stand til å utføre "det lille ekstra" for utseendet mitt. Men i det store bildet har det styrket meg å se frisk ut. Jeg ønsker herved å bevise at man kan være alvorlig syk, uten å se syk ut.

    Det forventes at jeg skal se syk ut. Skal jeg virkelig sykeliggjøre meg selv for å bli trodd og forstått? Jeg sier, nei! Jeg vil være meg!

    Ine

     

    Heels and Wheels
  • 2

    Da jeg var nitten år opplevde jeg det de aller fleste frykter. Jeg ble diagnostisert med en alvorlig kronisk sykdom. Det ble et vendepunkt i mitt liv. Jeg måtte lære meg å tenke riktig for å takle krisen jeg ble konfrontert med. En krise kommer i mange ulike former, og tar deg gjennom en prosess med ulike stadier av sorgen. Ingen kriser kan sammenliknes, fordi mennesket opplever livet så forskjellig. Jeg utviklet mine personlige mentale verktøy for å takle krisen. Disse verktøyene tenkte jeg å dele med dere.

     

    En krise kommer i mange ulike former. I mitt tilfelle var det sykdom.

     

     

    Hvordan takler du en krise og hva er en krise for deg?

     


     

    INTRO

    Når du opplever en krise, bør du starte med å tenke dette: "Det er greit å være nedfor. Det er ikke farlig å tenke på det vonde. Det vonde VIL føles bedre etter hvert". Etter noen dager har du sannsynligvis bearbeidet de aller verste følelsene. På dette tidspunktet må du begynne å søke etter de evnene i deg selv som skal hjelpe deg tilbake i en bedre sinnstilstand. Det første som slo meg da jeg fikk diagnosen var at livet mitt var over. I timene etter "bombenedslaget" føltes det som om personligheten min forsvant og jeg  tenkte svært usunne tanker om livet og fremtiden. Jeg var helt ærlig redd for at den ellers positive personligheten min hadde forsvunnet for alltid. Jeg velger å tro at dette var en menneskelig reaksjon. Men etter et par dager med sorg, forstod jeg at mønsteret måtte brytes. Jeg forstod at personligheten min gjemte seg bak sorgen. Livet mitt skulle gå videre. Jeg skulle ta kontroll over mine egne tanker og mitt eget liv igjen.

    TID OG SØVN

    Jeg forstod tidlig at jeg ikke kunne sove bort sorgene og tankene mine. Jeg måtte ta kontroll over det destruktive. Det å sove for mye er destruktivt. Søvn er riktig nok hjernens måte å reparere seg selv. Men selv om man kanskje føler en nærmest uendelig tretthet når man er deppa og i en eller annen form for krise, hjelper det faktisk ikke å sove mye. Dårlig søvn gjør deg enda mer stresset. Men uten dyp søvn tenker du ikke konstruktivt og negativiteten får lov til å blomstre. Derfor er det viktig å lage rutiner for søvn. God søvn. Jeg startet med å legge opp en rutine som snudde det negative søvnmønsteret. Klokken min ble stilt til samme tid hver morgen, enten det var snakk om ukedager eller helger. Jeg la meg til å sove til cirka samme tid hver kveld når det stormet som verst. Jeg gjorde soverommet mitt til en plass som "inviterte til søvn". Soverommet skal ikke være et sted hvor du spiser og ser på film dersom du sliter med søvnen. Utfør de tiltakene som får deg til å ville sove, enten det er snakk om frisk luft, temperatur, sengetøy, lys og lyd. Tenk gjennom hva du er mest komfortabel med. Dette med søvn og tid var faktisk mitt aller første steg i "prosjekt mentalt sterk". Dagen min ble bedre når jeg  hadde bestemt meg for å stå opp til en gitt tid og var innstilt på å gjøre det beste ut av dagen. Jeg kunne grue meg så mye jeg ville til å starte dagen, men dagen startet ved en bestemt tid. Uansett hvor dårlig formen min var, psykisk og fysisk. Dagene ble lengre og mye mer meningsfulle når jeg tok kontroll over krisen. Et hode i en krise vil høyst sannsynlig sove og tilbringe mye av dagen inne i et mørkt soverom. Dette fører ikke til noe som er positivt for din helse. Jeg er nesten sikker på at disse "triksene" har spilt en stor rolle for opprettholdelsen av min mentale helse, og den har vært veldig bra i alle disse årene med mye motgang på helsefronten.

    MAT

    Matlysten din kan bli i veldig stor grad påvirket av en krise, enten matlysten synker eller øker. Det er ingen fasit. Men alt som omhandler mat, og ting man tilfører kroppen vår, bør det tilføres med måte. Når det er sagt så mener jeg at man aldri skal endre kosthold i en krise. Kroppen er nede for telling i en krise. Kanskje trenger man ekstra næringsrik mat i en slik situasjon. I mine øyne trenger man alltid næringsrik mat, men i en krise så mister man ofte initiativet til å ta vare på kroppen generelt. Du bør ikke overfokusere på mat, men sørge for ar du får i deg det kroppen din trenger. Enten du har lyst på mat eller ikke.  Din mentale helse er BFF med blodsukkeret ditt. Uten næring vil du i alle fall ikke være i stand til å bekjempe de negative tankene.

    MILJØ

    Det er lett å isolere seg selv i en kriseperiode. Dersom du må utebli fra jobb eller skole, og har muligheten til å se marathon med serier og filmen, har jeg tre ord til deg : "IKKE GJØR DET". Det hjelper ikke å grave seg ned i en egen verden av fiksjon. Det føles kanskje underholdende og deilig akkurat der og da. Men tro meg, det føles ikke bra i lengden. Jeg har bevisst aldri gjort det, på tross av alle uvitende folk slenger ut kommentarer som "du er jo sykt heldig som kan se så mye serier du vil. Du har vel sett alt som går an å se". Nei, det har jeg ikke. Helt bevisst. Jeg har sett mye over årenes løp, men jeg ser aldri mer enn to episoder av gangen. I forhold til isolasjon så har jeg alltid vært veldig hard mot meg selv. Så lenge jeg har kunnet forlate senga  og er sterk nok fysisk til å gå ut, har jeg sagt til meg selv "skjerp deg og kom deg en tur ut". Så om det bare er en liten tur. Det spiller ingen rolle om du elsker å være sosial eller ikke. Et menneske trenger miljøskifte og sosialt input for at hjernen skal fungere optimalt. Veggene hjemme er ikke en ressurs for din mentale helse. Veggene hjemme kan heller ikke holde en samtale. Men du vil oppleve at veggene kan snakke, dersom du faktisk ikke går ut.  Ofte føles en sosial sammenkomst bedre enn antatt når man først kommer seg ut. Det er sjeldent at ting blir slik som man forestiller seg på forhånd.  Hvis du føler at sosiale settinger er krevende,- vær åpen om at du er litt nede for telling. Det er modig å vise åpenhet. Du tenker sannsynligvis ingen verdens ting vondt når en av dine venner forteller at hun/han har en dårlig dag?  Åpenhet er tegn på innsikt og klokhet i mine øyne. Det ert et tegn på at du er klar over dine utfordringen , tar tak i den uheldige situasjonen og er på vei mot noe bedre!

    SOSIALE MEDIER

    Sosiale medier kan både være positivt og negativt for deg. Det er plattformer som opprettholder kontakt med venner og verden. Men det kan være en idè å fokusere på en spesiell app og logge av de ørten andre appene i en periode. Sett deg en dato for når du skal logge på igjen og hold fokus på deg selv og din mentale helse denne perioden . Bruk de appene du føler at løfter deg opp og gir deg positivt input.

    ME MYSELF AND I

    Bli kjent med deg selv. Lær dine reaksjonsmønstre å kjenne. Hva gjør deg trist og har det noe sammenheng med noe du har gjort eller hvor du befinner deg? Du kan kanskje på sikt forutse negative mønstre i kroppen og stoppe en nedtur.  Hvordan stopper man et slikt mønster, sier du? Ofte kan det være en fordel å gjøre en fysisk handling, for å bryte mønsteret. Gjør noe helt tilfeldig som å se et klipp på Youtube. Finn deg selv et favoritt-klipp som du ser hver gang du merker at du trenger å få tankene tilbake på rett spor. Dette kan du gjøre om dagen eller natten. Men du våg å kjenne på følelsene dine. Det er ikke farlig. Din største fiende  i verden er faktisk din egen hjerne, når den er ute av kontroll.  Tenk hvor mange tullete tanker du lager opp som aldri kommer til å skje. Disse tankene gidder du å plage deg selv med? Uten en grunn? What? Stopp tankene dine ved å si NEI til deg selv. SI generelt mer NEI til ting og mennesker du ikke føler at gir deg positivt input. Sett av "ego-tid" hver dag til å gjøre noe som betyr mye for deg. Gjerne inkluder noen som forstår deg. Du trenger egoisme i en krise. Så kan du legge bort egoismen når du kommer sterkere tilbake.

    PROGRAMMERE EGET HODE

    Det er alltid noe positivt ved en situasjon. Du kan synes det er veldig irriterende og håpløst at jeg skriver det. Så vanvittig klisjefylt. Men det er sant. Et tips til å bli flinkere til å tenke positivt, kan være å trene opp hodet. Når du føler at du har kommet inn i et feil spor, eller lever i en krisesituasjon, skriv ned minst tre positive ting som har skjedd før du legger deg. Skriv på telefonen din eller på papir. På sikt vil hjernen din bli flinkere til å trekke frem det positive, selv de minste hyggelige detaljene ved en dag. Denne lille øvelsen gjør at du blir tvunget til å gå gjennom den baken forlagte dagen og se etter positivitet. Du skal rett og slett programmere ditt eget hode. Ta kontroll over deg selv og ikke la din egen hjerne få lure deg.


     

     

    P.S: Disse tipsene fokuserer på krisesituasjoner, hvor et menneske har psykiske utfordringer i en eller flere perioder av livet. Disse tipsene fungerer helt sikkert ikke for alle, og jeg ønsker ikke å bagatelliserer psykiske lidelser. Håper ingen føler det slik.

    Ine

    Heels and Wheels
  • 12

    Hva er en drømmekropp? Jeg har kommet frem til svaret.


    En drømmekropp er en kropp som kan frakte meg fra leiligheten min om morgenen og til jobben. Eller kanskje den hadde fraktet meg til det studiet jeg aldri fikk søkt på? Drømmestudiet som kroppen min var for syk til å ta meg gjennom.

    En drømmekropp har et par armer som klarer å lage middag, handle i butikken og bære mange poser med tunge matvarer hjem. Posene ble aldri båret av meg, og jeg var ikke i stand til å handle i butikken på egenhånd. Middagen ble heller ikke laget av meg. De hverdagslige gjøremålene ble utført av assistenten min. Kroppen min var for svak og smertefull til å utføre det.

    En drømmekropp lar meg få sitte på akkurat den cafeen jeg selv måtte ønske, uten at jeg må vurdere sittekomfort, lyd og rullestoltilgjengelighet. I dag fikk jeg ikke gjennomført det ønskede cafebesøket fordi kroppen min var svak og holdt ikke kroppen min oppe på cafestolen.

    En drømmekropp er en kropp som kan stå på ski i påskefjellet, gå fotturer og inhalere den kalde fjellufta. Mine vakre minner fra påskefjellet har blitt erstattet med minner fra sykehussenga, med oksygen sigende  kaldt inn i neseborene mine, og gul desinfiserings-jod var det nærmeste jeg kom  påskestemning. Kroppen min måtte legges inn på sykehus i påskeferien.

    En drømmekropp er en kropp som er pålitelig og kan legge planer for fremtiden. En fremtid med drømmejobben, venner, kjæreste, familie, hus og barn. Min kropp er syk. Jeg må planlegge en dag av gangen.

    - Drømmekroppen er en kropp som er frisk og fungerer.

    Hva er en drømmekropp for deg?


     

    P.S: Jeg må understreke at dette innlegget er laget spesielt for å skape innblikk i hverdagen til mennesker med sykdom og handikap. Det er ingen tvil om at disse menneskene har mange muligheter, lyspunkter og positivitet i livene sine. Jeg synes også det er viktig å påpeke at jeg faktisk har stor forståelse for at folk ønsker å se bra ut i sin egen utgave av "drømmekroppen". Jeg, som folk flest, ønsker i stor grad å se bra ut og leve i en friskest mulig kropp. Men husk å være glad i den kroppen du har. Tenk fine tanker om deg selv og kroppen din. Det er din unike kropp. Du får bare tildelt en kropp. Ta vare på kroppen din og vær glad hvis den er frisk og fungerer.

    Ine

    Heels and Wheels
  • 2

    I 2010 skrev jeg et innlegg som ble lest av svært mange mennesker. Jeg skrev om min opplevelse da jeg deltok på en tragisk brannøvelse ved en norsk høgskole. På den tiden studerte jeg ved denne skolen. Jeg satt, som hvilken som helst student, i et auditorium da brannalarmen gikk. Rullestolen min stod parkert utenfor klasserommet. Jeg hadde satt meg på en av de nederste radene når brannalarmen gikk.  Vi ble opplyst om at det som utartet seg var en brannøvelse. Folk begynte å gå rolig mot utgangen. Jeg hadde faktisk sett for meg dette scenariet i hodet allerede. Hjertet mitt begynte å slå fort, fordi jeg ante hva som kom til å skje. Når man er handikappet så bekymrer man seg muligens mer enn en funksjonsfrisk person. Tankene og bekymringene, jeg allerede hadde opparbeidet meg i hodet, stemte. Ingen hadde tenkt på hvordan jeg skulle komme meg ut av bygget. Heisene var avslått og det var langt å gå til nærmeste utgang. Læreren ba meg vente i klasserommet og forsvant fort sammen med resten av klassen. Imens mine medstudenter ble evakuert, ble jeg sittende utenfor auditoriet sammen med en venninne. Jeg ble rett og slett uvel ved tanken på at hele bygget skulle tømmes og jeg skulle sitte igjen alene. Det føltes virkelig ikke bra. Jeg følte meg ikke akkurat så veldig verdifull og jeg antok at jeg ville brenne inne ved en brann.

     

    "Jeg antok at jeg ville brenne inne ved en brann"

     

    Det skal sies at jeg har ben som makter å flytte meg. Jeg kan gå visse strekninger. Ved en brann hadde jeg vært i stand til å bevege meg ned en trapp. Noen dager kan jeg gå mer enn andre dager. Men forelesningen fant sted i et rom som lå langt unna nødutganger. Rommet var omringet av korridorer, trapper, broer og heiser som var avslått under øvelsen. Jeg valgte til slutt å gå sakte ut av bygningen ved hjelp av en venninne. Det var ingen tvil om at jeg ville brent inne dersom ingen hadde båret meg ut ved en reell brann. I mitt tempo hadde vi rukket å oppleve neste istid.

    I ettertid har jeg jobbet på arkitektkontor. Jeg har i den forbindelse blitt kjent med en rekke byggtekniske regler. I dag vet jeg at det skjuler seg hemmeligheter i svært mange bygg som kan ha fatale konsekvenser for mennesker med nedsatt funksjonsevne, eller mennesker som er på feil sted til feil tid. Dette skal jeg utdype nå. Bak de elegante elektriske heisdørene, gjemmer det seg en katastrofal hemmelighet. En hemmelighet som hysjes ned. Hemmeligheten fører til at menneskeliv går tapt.

    Saken er den at dersom jeg skulle befinne meg i en heis ved en brann, vil heisen stoppe. Med andre ord så vil jeg brenne i hjel inne i heisen. Det vil hvilken som helst annen funksjonsfrisk person også, som befinner seg på feil sted til feil tid.  Med mindre du er James Bond og krabber ut i heissjakten, så lider du samme skjebne som meg og nasjonens rullestolbrukere. Rullestolbrukere kan ikke basere seg på at en helteskikkelse dukker opp og bærer dem ned trappen. Alle mennesker fortjener å føle seg trygge der de oppholder seg, enten de er hjemme eller på jobb. Ingen skal måtte bekymre seg over hvordan de skal komme seg ut av en bygning ved en krisesituasjon.

    Evakueringsmulighetene ved en brann kan utbedres. Det finnes løsninger som kan spare menneskeliv. Men da må samfunnet starte med å ikke spare på økonomiske midler i en såpass viktig nisje. Samfunnet må opplyses om en uholdbar og uverdig situasjon. I Norge eksisterer det løsninger som kan hjelpe funksjonshemmede i krisesituasjoner som ved en brann. Burde ikke disse installasjonene være påbudt? I Norge har vi kommet svært langt når det kommer til universell utforming. Jeg er ikke en av dem som krever at hver eneste krik og krok i Norge skal utformes fordi jeg, og en lav prosentandel, ikke er funksjonsfriske. Men jeg krever at en huseier har sikkerheten intakt når et bygg enten leies ut til boligformål eller arbeidsplasser. Vi innfører stadig nye regler for bygg. Men når det kommer til å skulle ivareta sikkerheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne, da uteblir regelverket?  Blir det ikke ulogisk å montere et alarmsystem som varsler mennesker om brann, men ikke la de funksjonshemmede menneskene komme seg ut av bygningen? Er ikke dette å kategorisere og rangere menneskets verdi? Det er ikke bare rullestolbrukere som vil dra nytte av et utbedret evakueringsystem.  Jeg tenker for eksempel også på den nyopererte som ikke kommer seg raskt ned en trapp, den høygravide som ikke kan løpe, eller din bestefar og bestemor som ikke er i stand til å gå ned tre etasjer.

    Enten et menneske ruller eller går, skal et individ ha muligheten til å komme seg ut av en bygning. I nær fremtid håper jeg på å se en forbedring på dette området. Jeg har nylig kjøpt meg ny bolig. Takk og pris en den er i første etasje.

    "Alle mennesker fortjener å føle seg trygge der de oppholder seg"


     

    Del gjerne innlegget videre!

    Ine Vedeld

    Heels and Wheels
  • 6

    Visste du at ASOS har en egen kategori som heter "Loungewear"? Asos har et fantastisk stort utvalg i alle slags stoffer og farger. Ikke minst har Asos klær i alle prisklasser.

     

    Besøk ASOS.COM og kategorien "Loungewear".


    Jeg er over gjennomsnittet glad i kosedresser, og behagelige klær generelt. Folk som kjenner meg vet at jeg har mer enn nok klær, men at at mitt favoritt antrekk er kosedressen. Jeg er sporty av natur og tilbrakte store deler av barndommen i idrettsklær. Jeg var ei skikkelig idrettsjente før jeg måtte ta i bruk hjul som ben.  Det er noe med sporty klær som vekker noe i meg fra den tiden jeg var veldig aktiv. Samtidig er det praktisk å ha et bredt utvalg avslappende klær når jeg må hvile mye, tilbringer tid på sykehus og har smerter. Ingenting er verre enn å måtte være ikledd stramme klesplagg når man ikke føler seg bra, eller rett og slett bare skal slappe av etter jobb og skole. Er det noe som slår følelsen av å klikke hjem kosedress, som er både behagelig og ser bra ut? Jeg har laget en aldri så liten oversikt over noen "freshe" kosedresser på ASOS akkurat nå.


     

    Når du skal handle fra utenlandske nettsider, kan dette være til hjelp:

    1. Fortolling. Bruk postens importkalkulator.

    2. Valutakalkulator konverterer kjøpesummen din.

    3.Undersøk valutakursene på Norges Banks nettsider.  

    4.Bruk en kleskonverterer for å finne din riktige klesstørrelse.

     


     

    Håper du finner noe du liker!

    Ine

    Heels and Wheels
  • 0

    Jeg tenkte å skrive litt om hvordan det er å ha personlig assistent. Det første du tenker på er sikkert luksus og velstand. Du tenker kanskje også at "åh, det hadde vært deilig å ha en assistent som kunne gjøre alt mulig for meg ". Vel, en gang i tiden tenkte jeg også det. Tiden før jeg ble syk og ble fratatt muligheten til å utføre hverdagslige oppgaver. Nå avhenger jeg av hjelp for å bo selvstendig. Når man har visse former for handikap, vil man ofte ha utfordringer med å bo selvstendig. Et hushold krever at man kan vaske, handle inn mat, lage mat og utføre oppgaver som krever litt fysisk anstrengelse. Jeg har ikke mulighet til å utføre disse tingene. Det ble derfor avgjørende for meg å få innvilget personlig assistent, slik at jeg kunne flytte for meg selv. I 2010 kjøpte jeg min første leilighet. Jeg skulle flytte fra barndomshjemmet og var i ferd med å entre en helt ny verden.

    Jeg kan bo selvstendig fordi jeg har personlig assistent.

    Det å få et vedtak på BPA (Brukerstyrt Personlig Assistent) var, som mye annet i helse- og omsorgssektoren, en svært krevende prosess. I fem år, tiden før jeg fikk BPA, levde jeg et svært uforutsigbart liv med hjelp fra både hjemmehjelpsordning og hjemmesykepleie. På denne tiden var jeg 20-25 år og følte at livet mitt var en enorm kontrast til jevnaldrende. Det var mildt sagt ikke en ideell situasjon for en ung jente. Når jeg tenker etter burde verken en 20 åring eller en 90 åring leve i slike uforutsigbare og uverdige forhold. Personlig assistent ble et mye bedre alternativ for meg. Jeg ønsker ikke å fokusere på det negative rundt det å få innvilget BPA- ordningen i dette innlegget. Det er ingen tvil om at jeg bærer på mye bitterhet knyttet til helsevesenet og omsorgstjenestene i Norge. Men i dag er jeg fornøyd med tilbudet jeg har i hjemmet mitt og jeg ønsker å fokusere på nuet og fremtiden.

    Jeg har fått ansatt to assistenter som deler en stilling på et gitt antall timer. Kommunen bevilger et visst timeantall som blir nøye vurdert av et team. Dette er en omfattende prosess. Timene er beregnet ut ifra behov. Det er ofte mangelen på disse timene det kjeftes og smelles om i media. Jeg har fått et timeantall som for øyeblikket passer bra for min situasjon. Assistentene mine skal representere mine armer og ben. Damene som er ansatt hos meg utfører mange forskjellige oppgaver. Alt fra matlaging til kjevling av pepperkakedeig. Det krever et godt samarbeid, åpenhet og god kommunikasjon, for å oppnå en god BPA-ordning. Assistentene får se meg i de mest sårbare øyeblikk. Kanskje også de øyeblikkene hvor jeg gjerne skulle ha vært helt alene. Men assistentene og jeg deler også fine stunder. En assistent blir ofte som "flua på veggen". Relasjonen mellom en bruker og assistent blir nær, men er samtidig profesjonell. Jeg er veldig glad i de to damene som hjelper meg og kunne ikke få rost dem nok. Ofte tenker jeg på hvor vanskelig det faktisk må være å skulle "invadere" en persons hjem og privatliv. Assistentjobb er ikke en jobb for alle, og det står stor respekt av de som velger å jobbe i dette feltet.

    Assistentene lager for eksempel middag og handler mat.

    Jeg er veldig takknemlig for at jeg bor i Norge hvor vi har et slikt hjelpetilbud. Assistentordningen er ikke en selvfølge i andre land. Jeg orker ikke tanken på hva jeg skulle gjort uten tilbudet. Men det er klart at jeg er svært frustrert over at jeg lever et liv hvor jeg avhenger av andre. Jeg føler meg alt annet enn heldig som er handikappet og syk i en alder av 27 år. Jeg lever ikke et liv som en jente i min alder burde.  Jeg bindes også opp i en ordning som krever mye av meg. Min rolle  kalles "arbeidsleder". Jeg har mye ansvar som arbeidsleder og må følge samme regelverk som på en normal arbeidsplass. Kommunen er øverste ledd i ordningen, naturligvis. Likevel har jeg mye ansvar for arbeidsforholdene hjemme hos meg. Jeg føler ofte at ordningen er som en jobb. En jobb hvor jeg hver dag er syk. En jobb hvor jeg ikke kan sykemelde meg. Jeg kan ikke ta fri for ofte, fordi jeg avhenger av hjelp. Hjelpen trenger jeg like mye i hverdagen som i sommerferien og juleferien. Kommunen må varsles dersom jeg skal reise bort, fordi mitt hjem er tross alt en arbeidsplass. Jeg kan med andre ord ikke dra på spontane turer. Ferie, er selvfølgelig deilig, men også slitsomt. I mange tilfeller får jeg hjelp fra familien min når det er ferie, enten jeg ferierer i innland eller utland. Men det kan også bety at jeg må tilkalle en vikar i de periodene assistentene har ferie. Ferie kan derfor forbindes med en del uvisshet, inntil hjelpesystemet er organisert. Gode vikarer er derfor gull. I løpet av de siste årene har jeg blitt kjent med en del folk, for å si det slik. Situasjonen er med andre ord kompleks.  I perioder føles det hele veldig frustrerende, men samtidig er det en enorm ressurs. Assistentene mine bidrar til at jeg får et så selvstendig liv som mulig. Jeg blir avlastet og kan bruke overskuddet mitt til positive ting. Jeg drømmer selvfølgelig om å bli mer selvstendig, og tro det eller ei så drømmer jeg om å kunne gjøre de såkalte "kjedelige" oppgavene i et hjem. Medisiner for sykdommen min er under utvikling og jeg har håp for fremtiden. Jeg er takknemlig for det som fungerer, her og nå. Det er tross alt i nuet man lever.

    Assistentene hjelper til med å gå tur med hunden min, eller kjører oss til dyrlegen.


     

    Jeg tenkte å dele utdrag fra min hverdag med BPA i tiden fremover, og jeg håper at du ønsker å følge med.

    Ine

    Heels and Wheels
  • 2

    Jeg er ganske sikker på at du ikke har sett et outfit-innlegg i rullende utgave? Rullestolbrukere kan nemlig også posere og poste innlegg om klær og mote. I USA er det hundrevis, kanskje tusenvis, av jenter og gutter som driver Instagram-kontoer om mote og inspirasjon. Jeg synes at det er helt fantastisk, fordi det bidrar til å skape variasjon og nyanser i sosiale medier. En rullestol er jo faktisk bare en persons alternativ til ben. Mote kan være like lekkert, sexy og inspirerende på hjul som gående. 

     

    Det mest positive ved å være rullestolbruker er at skoene dine alltid ser splitter nye ut.

     

     

     

    Lille Cliff leder heldigvis fokuset bort fra rullestolen.

     


     

    Jeg er heldig som kan gå på egne ben, men likevel avhenger jeg i stor grad av rullestolen min. I tiden fremover ser jeg frem til å poste fine høstbilder både fra et rullende og gående perspektiv. Jeg, som hvilken som helst funksjonsfrisk jente, elsker klær og mote. Kanskje kan jeg skape litt motivasjon på klesfronten?

    - Ine

    Heels and Wheels
  • 2

    For noen uker siden leste jeg en oppsiktsvekkende artikkel på VG-nett. Artikkelen handlet om en ung funksjonshemmet mann. Denne unge mannen valgte å betale for seksuelle tjenester fordi han opplevde at ingen partnere taklet handikappet hans. Folk ble rett og slett skremt av hans handikap. Han ønsket å føle omsorg og ikke minst få tilfredsstilt sine seksuelle behov. En mann eller dame har like store behov for kjærlighet, enten han går eller ruller. Det gjorde vondt å lese om hans vonde opplevelser fra dating-verdenen. Hvorfor er det slik at handikappede blir avvist av potensielle partnere? Jeg tenkte å skrive litt mer om det.

    Jeg har selv vært rullestolbruker i femten år. Min situasjon er spesiell fordi jeg kan gå på egne ben også. Rullestolen fungerer som en avlastning. Mitt handikap er ganske usynlig. Når jeg går korte distanser på egne ben, kan det være vanskelig å se at jeg har en alvorlig sykdom. Jeg har opplevd å få oppmerksomhet av menn når jeg kommer gående, og få avvisende kroppsuttrykk rundt neste sving når jeg kommer kjørende i rullestolen min. I dating-verdenen har jeg opplevd at menn viser romantisk interesse, om jeg skal si det slik, men at interessen raskt dabber av når de finner ut av mitt skjulte handikap. Jeg ønsker alltid å være hundre prosent åpen om min situasjon, på tross av at jeg faktisk kunne spilt frisk i lange tider før jeg avdekket min mørke side. Jeg er meg, og det forventer jeg at alle og en hver aksepterer. Alle bør bli akseptert som den unike personen de er. Avvisning var noe jeg ble svært såret av da jeg var yngre og mer umoden. I dag klarer jeg å se de dypere aspektene av situasjonen og jeg er tryggere på meg selv. Jeg tenker for eksempel at sykdommen og handikappet mitt er med på å sortere ut de menneskene som virkelig ønsker å bli kjent med meg som menneske.

    Naturen har muligens utviklet mennesker og dyr til å søke etter et idivid som blant annet utstråler fysisk styrke og skjønnhet. Dersom man har nådd det stadiet i livet hvor man skal etablere seg, ser man etter en partner som skal følge deg gjennom livet, hjelpe til med å sette barn til verden, og danne en solid og trygt hjem. Et menneske med nedsatt funksjonsevne kan ha utfordringer med å oppfylle noen av disse kriteriene. Men det er absolutt ikke umulig. Problemet er at samfunnet har dannet seg et bilde av at det er umulig.  En funksjonshemmet person kan være i et parforhold. Jeg velger å tro at mange mennesker automatisk setter i gang instinktive prosesser i kroppen, som gjør at et såkalt "fysisk svakt" menneske ikke blir den utkårede i første omgang. Selvfølgelig er det ikke alltid slik. Takk og pris for det. Men jeg tenker at det er viktig faktor.

    "Alle bør bli akseptert som den unike personen de er"

    En annen viktig faktor er normer. I samfunnet er det stort fokus på perfeksjon og leve etter et visst mønster. Vi skal se slik ut, og gjøre slik, bo slik og snakke slik. Et handikappet menneske må ofte ufrivillig leve utenfor disse normene. Samfunnet har ikke stort innsyn i livet til denne gruppen mennesker. Handikappede lever ofte litt i skyggen. Negativiteten som følger med sykdom og handikap er ofte veldig tabubelagt. I sosiale settinger blir man ikke satt i et godt lys ved å fokusere på de emnene som skaper negativ stemning, og det er jo forståelig. Det fører med seg en uønsket type oppmerksomhet når man trekker opp tabukortet foran venner og kjente. Et menneske tenker ofte for mye på hva andre tenker om seg selv, og det er naturligvis få som ønsker å få et negativt stempel. En handikappet person trekker ofte til seg oppmerksomhet. Kanskje det som vil kategoriseres som negativ oppmerksomhet, dessverre. Det er ingen tvil om at det å skulle date en handikappet person fører med seg ekstra oppmerksomhet. Jeg velger faktisk å gå så langt å si at noen funksjonsfriske føler en skam over å skulle date en funksjonshemmet. Alle og en hver vil vel imponere venner og familie med det tilnærmede perfekte? En funksjonshemmet person vil dessverre defineres som "uperfekt". Eksempler på denne "uperfeksjonen" er, mangel på perfekt kropp, rullestolene er lite diskret og ofte kan den funksjonshemmedes utseende være preget av den uheldige situasjonen vedkommende lever i. Kanskje har den funksjonshemmede med seg medisinsk utstyr og det kan virke skremmende for utenforstående? Men hva slags betydning har egentlig disse detaljene for et sunt og langt parforhold? Jeg kan faktisks ikke se for meg noe mer "hot" enn en mann som tør å date akkurat den personen han ønsker, og ikke lar seg skremme eller påvirke av normene som samfunnet har skapt. Hvorfor har vi egentlig skapt disse levereglene når vi lever i et sivilisert samfunn? Vi er vel ikke akkurat i starten av evolusjonsutviklingen? Vi trenger ikke bare de fysisk sterke, gjør vi? Jeg velger å tro at vi har nådd et punkt i menneskeutviklingen hvor vi trenger et bredere spekter av mennesker. Så, hvorfor er det flaut å date eller gifte seg  med en funksjonshemmet person? Jeg ville heller sagt at personer, som velger å åpne livet sitt til noe  utfordrende og annerledes, er sterke og flotte mennesker som burde være til stor inspirasjon. Finnes det noe sterkere i naturen enn skikkelser som velger å gå mot strømmen eller utforske det fremmede? Men det er ingen tvil om at det er en stor utfordring å være i et forhold når det er funksjonsnedsettelse med i bildet. Likevel, tror du ikke at et menneske med en konstruktiv tankegang, en god dose livserfaring og evnen til å tenke positivt i de fleste situasjoner, har egenskaper som er gull verdt i et forhold? Svaret mitt er, ja.

    Føler funksjonsfriske en skam over å skulle date en handikappet person?

    Overlevelsesinstinkt er en av grunnene til at det utviklet seg sivilisert liv på jorden. Dette instinktet er mer enn godt nok intakt hos et handikappet menneske. Du kan tenke at det mest attraktive mennesket er en person med den flotteste kroppen og en sosial kalender fylt til bristepunktet. Men er et menneske sterkt uten mental styrke? Du kan gå på date med den vakreste, raskeste og fysisk sterkeste skapningen du noen sinne har møtt, men oppleve at vedkommende mangler livserfaring, positivt tankesett og evnen til å sette livets hendelser i perspektiv. Det konstante jaget etter å delta på de sosialt viktige tingene, og tidsklemma, kan slite ned selv de sterkeste forhold. Forhold skranter fordi i livet er det flest hverdager, og uten evnen til å se hverdagslykken vil livet bli et nederlag. Samlivet henger i en tynn tråd uten å kunne se verdien i de små øyeblikkene. Vi må selv danne de fine øyeblikkene, fordi øyeblikkene kommer ikke til oss automatisk. Du tenker kanskje at det ikke eksisterer et samliv med en person som er lam eller har andre synlige handikap. Sannsynligheten, for at du tenker at vedkommende ikke er tiltrekkende ved første øyekast, er ganske stor. Det tør jeg påstå. Men jeg velger å tro at mange av disse tankene dannes fordi du blir skremt. Du vet ikke nok om hva slags egenskaper mennesket med funksjonssvikt kan tilby. Jeg antar at du aldri tenker tanken på at du selv kan bli kjørt ned og bli lam. Din personlighet er fortsatt den samme. Men den blir forstyrret av et hjelpemiddel som samfunnet har dannet seg forhåndsdømmende tanker om. Et menneske med funksjonshemming kan tilby fantastisk mye. Kanskje må du sette av noen ekstra minutter av livet ditt, enn du vanligvis ville gjort med en funksjonsfrisk date, for å bli kjent med det fremmede og se forbi gummihjulene som frakter vedkommende frem. Tar du utfordringen?

    En handikappet person kan tilby et samliv. En handikappet person kan tilby livserfaring og et syn på livet som er unik. En handikappet person har lært seg å skape positive øyeblikk av de mest mørke stunder. Tror du at disse egenskapene kommer godt med i et forhold? Det tror i alle fall jeg. På den humoristiske siden så kan du regne med å ikke skulle slite med husvask, skifte sengetøy, lage mat og storhandle, fordi kjæresten din har assistent.  Med andre ord vil det aldri bli en eneste krangel om husarbeid. Det er kanskje de huslige oppgavene det krangles mest om i Norske hjem? Jeg håper at dere som leser forstår at jeg skriver disse siste linjene med en god dose humor. Neste gang du ser en person i rullestol, lov meg at du ser forbi rullestolen. Plutselig er det seg som sitter i rullestolen. Du tenker sannsynligvis at det aldri vil skje med deg. Men det skjedde med meg.


     

    Ine Vedeld

    Heels and Wheels
  • Ine Vedeld

    Bloggen er skrevet fra et rullende og gående perspektiv. Med på laget har jeg min lille hund, Cliff. Sammen ønsker vi å inspirere og motivere. Målet vårt er å opplyse om "annerledesheter", helse og politikk innen helse/omsorg. Les mer om min historie i menyen - "om meg".
    Ine


    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta